Når sannheten blir gjort relativ

I dag brukes uttrykk som «min sannhet» og «din sannhet» stadig oftere. Innen etikk, vitenskap og kunst møter vi forskjellige måter å bruke ordet sannhet på, og nettopp derfor kan det bli uklart hva vi egentlig mener når vi sier at noe er sant. Men virkeligheten forandrer seg ikke etter hvilket fagområde vi befinner oss i. Det som faktisk finnes, har skjedd eller forholder seg slik, er fortsatt det samme uansett hvordan mennesker beskriver det.

Innen etisk relativisme hevdes det at det ikke finnes universelle regler for rett og galt, men at moral bestemmes av kulturen eller samfunnet man lever i. To samfunn kan derfor ha helt forskjellige normer og likevel bli betraktet som riktige innenfor hver sin sammenheng. Men at mennesker eller samfunn mener forskjellige ting, viser først og fremst at oppfatningene deres er forskjellige. Det viser ikke automatisk at to motsatte påstander om samme virkelighet begge er sanne. En kultur kan godta noe som en annen avviser, men selve virkningene av handlingene eksisterer uansett hva kulturene mener om dem.

Vitenskapen forsøker vanligvis å undersøke virkeligheten gjennom observasjoner, målinger og eksperimenter. Samtidig har vitenskapelige forklaringer blitt forandret mange ganger gjennom historien. Det som en gang ble betraktet som riktig, kan senere bli korrigert når mennesker får bedre måleinstrumenter eller oppdager nye fakta. Men betyr det at selve sannheten har forandret seg? Nei. Det betyr at menneskers kunnskap har forandret seg. Hvis noe faktisk eksisterte for hundre år siden, eksisterte det også før forskerne visste om det. En ny oppdagelse skaper ikke en ny virkelighet; den gjør oss kjent med en del av virkeligheten som allerede var der.

Kunst og estetikk viser noe annet. En person kan synes at et maleri er vakkert, mens en annen synes det er stygt. Her handler det om personlig smak og opplevelse. Hvis en person sier «jeg liker dette maleriet», kan det være helt sant om den personen, selv om en annen misliker det. Problemet oppstår først når en personlig opplevelse blir gjort om til en universell sannhet om selve virkeligheten. At mennesker opplever noe forskjellig, betyr ikke at all sannhet derfor er relativ.

Naturen viser dette tydelig. Et tre trenger bestemte forhold for å leve. Tyngdekraften endrer seg ikke fordi noen mener noe annet om den. En fisk som ingen mennesker har sett før, kan eksistere like fullt. Virkeligheten står der før våre tanker om den. Menneskers ideer, samfunn, teorier og meninger kommer etterpå. De forsøker å beskrive det som allerede finnes.

Derfor krasjer relativismen med tanken om at sannheten eksisterer uavhengig av mennesket. Hvis sannheten bare ble skapt av kultur, følelser eller samtidens tanker, ville virkeligheten kunne forandre seg bare fordi vi forandret mening. Men slik fungerer ikke verden. En historisk hendelse blir ikke ugjort fordi mennesker senere forteller den annerledes. Fire pluss fire blir ikke ni fordi et samfunn bestemmer seg for det. Og en fysisk lov slutter ikke å virke fordi noen ikke tror på den.

 En lov kan bli opphevet, endret eller erstattet fordi den gjelder en bestemt tid, ordning eller situasjon. Prinsippet bak loven kan likevel fortsatt være gyldig. Prinsipper er grunnleggende retningslinjer som kan brukes på tvers av tid, sted og konkrete regler. Derfor kan en gammel lov slutte å gjelde, mens hensynet den bygde på fortsatt kan hjelpe oss til å vurdere nye situasjoner. Prinsipper er ikke bundet til én bestemt paragraf eller hendelse, men kan anvendes i mange forskjellige sammenhenger når forholdene tilsvarer det samme grunnleggende spørsmålet om rett, ansvar, respekt, sikkerhet eller hensyn til andre.

Det betyr ikke at mennesker alltid kjenner hele sannheten. Tvert imot finnes det mye vi ennå ikke vet. Vi kan misforstå, tolke feil eller mangle deler av bildet. Derfor må vi være villige til å undersøke og korrigere forståelsen vår når nye fakta blir kjent. Det er vår forståelse som kan forandre seg. Selve virkeligheten trenger ikke å tilpasse seg oss.

Spørsmålet blir derfor ikke først og fremst: «Hva er min sannhet?» Det mer tankevekkende spørsmålet er: Hva er faktisk sant, også dersom svaret ikke passer med det jeg allerede mener?