Er det min sannhet eller den virkelige sannheten?

Mennesker snakker noen ganger om «min sannhet» og «din sannhet», som om sannheten kunne være forskjellig fra person til person. Men det finnes en viktig forskjell mellom det vi opplever, tenker eller tror, og det som faktisk er tilfelle. Den virkelige sannheten er virkeligheten slik den faktisk er, slik den er nå, slik den virkelig var i fortiden, og det som faktisk kommer til å skje når framtiden blir virkelighet. Våre tanker om dette kan være riktige, ufullstendige eller feil, men selve virkeligheten forandrer seg ikke etter meningene våre.

En personlig opplevelse kan være helt ekte uten at konklusjonen vi trekker fra den, nødvendigvis er riktig. Hvis noen sier at alle er slemme når personen opplevd ran. Hvis én person opplever en annen som uvennlig, er selve opplevelsen virkelig. Men det følger ikke automatisk at den andre personen faktisk er et uvennlig menneske. Kanskje situasjonen ble misforstått, kanskje viktige detaljer manglet, eller kanskje personen hadde en grunn man ikke kjente til. Det som noen kaller «min sannhet», er derfor ofte mer presist beskrevet som min opplevelse, min forståelse eller min oppfatning av det som skjedde.

Hva skjer når vår forståelse krasjer med virkeligheten? Virkeligheten taper aldri. Hvis vi mener at fire pluss fire er ni, blir ikke regnestykket riktig fordi vi er sikre på svaret. Hvis vi husker en hendelse på én måte, men sikre fakta viser at den skjedde annerledes, er det hukommelsen eller forståelsen vår som må justeres. Det samme gjelder tekster, historier, forklaringer og læresetninger. Dersom de motsier det som faktisk er sant, ligger feilen i menneskets beskrivelse av virkeligheten, ikke i selve virkeligheten.

Virkeligheten er heller ikke selvmotsigende. Den samme hendelsen kan ikke både ha skjedd og ikke ha skjedd på samme måte, på samme tidspunkt og i samme betydning. Hvis to påstander virkelig motsier hverandre, kan de derfor ikke begge være fullstendig riktige. Men tilsynelatende motsetninger trenger ikke alltid være ekte motsetninger. To personer kan beskrive forskjellige sider av samme hendelse, én beskrivelse kan inneholde flere detaljer enn en annen, eller opplysningene kan gjelde forskjellige tidspunkter. Derfor må man først undersøke om det faktisk foreligger en motsetning.

Hvordan kan vi da vite om noe virkelig er sant? Først må vi skille mellom det vi vet og det vi antar. Vi bør spørre: Hva er selve faktumet? Hva er bare min tolkning? Hva mangler jeg fortsatt informasjon om? Finnes det flere opplysninger som utfyller bildet? Stemmer de forskjellige delene med hverandre når tid, sammenheng og detaljer tas med? Å undersøke betyr ikke nødvendigvis at man leter etter feil. Det betyr at man ønsker å vite om det man allerede tror, faktisk stemmer med virkeligheten.

Det er også viktig å forstå at ufullstendig kunnskap ikke er det samme som feil kunnskap. Vi kan vite noe sant uten å vite alt. Hvis vi vet at en person besøkte en bestemt by, kan denne opplysningen være helt riktig selv om vi ennå ikke vet hvem personen reiste sammen med, hvor lenge besøket varte eller hva som skjedde der. Når flere riktige detaljer blir kjent, forandrer de ikke nødvendigvis den første sannheten. De kan ganske enkelt gjøre bildet større og mer fullstendig, slik fire personer har vært på tur sammen og skriver hvet bok om turen nøyaktig. 

Når vi oppdager at vår tidligere forståelse faktisk var feil, bør vi derfor ikke forsøke å forandre virkeligheten for å beskytte den gamle oppfatningen. Det riktige er å korrigere forståelsen. Det som virkelig skjedde, forblir det som skjedde. Det som virkelig finnes, fortsetter å eksistere uavhengig av hva vi mener om det. Sannhetens målestokk er derfor ikke hvor sterkt vi tror på noe, hvor lenge vi har trodd det eller hvor mange som er enige med oss. Spørsmålet er enklere og samtidig mer krevende: Stemmer det vi tror, med virkeligheten slik den faktisk er?