Blekhodenebbhvalens dype dykk – hva viser naturen?

Blekhodenebbhvalen er blant de mest ekstreme dykkerne som finnes i havet. Den kan nå dybder på opptil 2992 meter,* der trykket er rundt 30 300 kilopascal. Enda mer bemerkelsesverdig er hvor lenge den kan være under vann. Målinger viser at ett av de lengste registrerte dykkene varte i hele 3 timer og 42 minutter før hvalen igjen steg opp for å trekke luft. Dette reiser et naturlig spørsmål: Hvordan kan et luftpustende pattedyr overleve så lenge i et miljø med enormt trykk og svært begrenset tilgang på oksygen?

En viktig forklaring ligger i hvordan kroppen er bygget og fungerer under dykk. Blekhodenebbhvalen, som andre sjøpattedyr, har ribben og lunger som kan klappe sammen når den dykker dypt. Dette reduserer risikoen for skade fra trykket. Samtidig senkes hjerterytmen betydelig, noe som gjør at kroppen bruker langt mindre oksygen. Blodet blir også omdirigert bort fra mindre viktige områder og prioritert til hjernen, hjertet og musklene, der behovet er størst.

I tillegg har disse dyrene en ekstraordinær evne til å lagre oksygen i musklene. Dette skjer ved hjelp av et protein som kalles myoglobin. Under dype dykk frigjør myoglobinet oksygen gradvis etter behov. Konsentrasjonen av dette proteinet er langt høyere hos sjøpattedyr enn hos mennesker og landdyr, noe som gir dem en klar fordel i ekstreme miljøer.

Forskere har uttrykt stor undring over disse egenskapene. En av dem beskrev blekhodenebbhvalens dykk som «helt forbløffende» og påpekte at ut fra det man kjenner til om fysiologi, burde ikke hvalen kunne dykke så dypt og så lenge. Nettopp derfor er den av stor interesse i forskningen. Kunnskap om hvordan kroppen håndterer trykk og oksygenmangel kan bidra til utvikling av bedre behandlingsmetoder, for eksempel ved medisinske tilstander som punktert lunge.