Si høyt: «Dette var en bra tur»

Det finnes et øyeblikk som ofte blir oversett når vi er ute i naturen. Ikke når vi starter, ikke når vi står på toppen, og heller ikke når vi kommer hjem og blar gjennom bildene. Det øyeblikket kommer idet vi stopper opp, trekker pusten dypt og erkjenner for oss selv at det vi nettopp har opplevd, faktisk var godt. Å si det høyt – «Dette var en bra tur» – er mer enn en kommentar. Det er en anerkjennelse.

En bra tur handler sjelden om distanse, tempo eller prestasjon. Den kan være kort eller lang, planlagt eller spontan. Den kan gå langs en kjent sti eller over et sted du aldri har vært før. Det som gjør turen bra, er ikke nødvendigvis været eller utsikten, men hvordan naturen får virke på oss. Stillheten som senker skuldrene. Lydene som tar over for tankene. Følelsen av å være til stede, akkurat der du er.

Mange går tur med mål om å nå noe. Et utsiktspunkt, et antall skritt, et bilde som skal tas. Men naturen gir mest når vi lar målene være sekundære. Når vi tillater oss å være åpne for det som skjer underveis. Et vindkast i tretoppene. Et spor i snøen. Et øyeblikk der tiden kjennes mindre viktig. Da skjer det noe med oss, selv om vi ikke alltid merker det med én gang.

Å si høyt at turen var bra, er også en måte å ta opplevelsen med seg videre. Ordene forankrer det du har kjent i kroppen. De gjør det lettere å huske hvorfor du gikk ut i utgangspunktet. Ikke for å bevise noe, men for å hente noe. Ro, klarhet, inspirasjon eller bare et avbrekk fra det som ellers fyller dagene.

For mange blir naturen et stille rom der tanker får falle på plass. Ikke fordi alle svar kommer, men fordi det ikke er nødvendig å ha dem med én gang. Når vi går, skjer det noe med rytmen i oss. Kroppen jobber, blikket vandrer, og sinnet får puste. Det er ofte nok.

Neste gang du er ute, enten det er i skogen, på fjellet, langs kysten eller bare på en sti i nærmiljøet, prøv å stoppe opp før du drar videre. Kjenn etter. Si det høyt, om så bare for deg selv. Dette var en bra tur. Det er en enkel setning, men den rommer mye. Den rommer takknemlighet, tilstedeværelse og en stille forståelse av hvorfor naturen betyr noe for oss.