Klippegrevlinger

Klippegrevlinger (orden Hyracoidea) er små, kompakte planteetende pattedyr som lever i Afrika og deler av Midtøsten . Til tross for at de kan minne om store gnagere eller kaniner av utseende, er de faktisk fjernt beslektet med elefanter og sjøkuer . Klippegrevlingene utgjør sin egen pattedyrorden med én familie (Procaviidae) som omfatter tre slekter og omkring fem–seks nålevende arter . I det følgende ser vi nærmere på disse fascinerende dyrene – deres unike egenskaper, levesett, og hva vi kan lære av dem.

En kappklippegrevling (Procavia capensis) soler seg på en klippe i Serengeti, Tanzania. Klippegrevlinger er små, kompakte dyr uten hale, med korte ører og bein . Den robuste kroppen og tilværelsen blant fjell og steiner har gitt dem tilnavnet "rock dassie" på engelsk (fra Afrikaans), selv om de slett ikke er grevlinger.

Utseende og unike egenskaper

Klippegrevlinger har en tettbygd kroppsform der alle utstikkende kroppsdeler – føtter, ører og snute – er små og korte . De mangler hale helt, og kroppen blir typisk rundt 50 cm lang. Vekten er som regel 3–4 kg, og de største individene kan veie over 5 kg . Pelsen varierer fra gråbrun på ryggen til hvit eller gulaktig på buken, ofte med en lys stripe som "øyebryn" over øyet . På ryggen har de en duftkjertel omkranset av guloransje hår som kan reises – dette har en sosial funksjon, blant annet i paringstiden, og gjør at klippegrevlinger kan gjenkjenne hverandre på lukt .

For eksempel har klippegrevlingen en rekke spesielle trekk som skiller den fra andre dyr:

• Sugekopp-føtter: Under føttene har de gummiaktige puter fulle av svettekjertler. Disse fotsålene er konstant fuktige og virker nærmest som sugekopper, noe som gir utmerket feste på glatte steiner og trær . Dette gjør klippegrevlinger til svært dyktige klatrere.
• Spesialklo for pelsstell: Den innerste tåen på bakfoten har en lang, krum klo. Denne fungerer som en kam som dyret bruker til å stelle pelsen og fjerne parasitter . Også de nedre fortennene brukes til pelsstell.
• "Miniatyr-elefanttenner": Klippegrevlingens to øverste fortenner vokser hele livet og peker nedover. Disse ligner små støttenner (hoggtenner) og reflekterer slektskapet med elefantene . De flate jekslene ligner derimot mer på andre planteeteres og brukes til å tygge maten .
• Solbrille-membran på øyet: Øynene har en modifisert blinkhinne som fungerer som solbriller – den filtrerer bort skarpt sollys. Slik kan klippegrevlingen speide etter rovfugler på himmelen selv i direkte sol uten å blende synet . Dette er viktig for å oppdage farer i tide.

Levevis og tilpasninger

Føde og fordøyelse: Klippegrevlinger er utelukkende planteetere. De beiter på gress, blader og andre plantematerialer avhengig av art og habitat . Kappklippegrevlingen (bergrevlingen) spiser mest gress, mens de andre artene (som flekklippegrevling) foretrekker blader fra busker og trær . Til tross for at de kan innta store mengder plantemateriale på kort tid, har de et langsomt og effektivt fordøyelsessystem. Føden brytes ned ved hjelp av mikroorganismer i mage, tarm og hele to blindtarmer . Metabolismen er lav, vannforbruket er sparsomt, og kroppstemperaturen kan variere – alle dette er tilpasninger som gjør at klippegrevlingene klarer seg i tørre, varme områder med begrenset tilgang på mat og vann . I tørkeperioder med lite føde kan de sitte stille store deler av døgnet for å spare energi og redusere væsketap .

Habitat: Som navnet antyder, trives de fleste klippegrevlinger i steinete miljøer. Kappklippegrevlingen og flekklippegrevlingen holder til på fjellknauser, i bergvegger og steinurer. På savannene i Afrika er slike klippeformasjoner (kalt kopje) ofte hjem for kolonier av klippegrevlinger . De klemmer seg inn i sprekker og hulrom i fjellet for å finne ly for vær og rovdyr. Treklippegrevlingene (slekten Dendrohyrax) har derimot tilpasset seg et liv i skogen og oppholder seg mest i trær, hvor de både finner føde og beskyttelse .

Klima og døgnrytme: Klippegrevlingene har ingen strømlinjeformet temperaturregulering slik mange større pattedyr har. De regulerer i stor grad kroppstemperaturen ved atferd. På kjølige netter og morgener samler de seg og ligger tett sammen for å holde på varmen (eller soler seg når solen står opp) . Blir det for varmt utover dagen, trekker de seg inn i skyggefulle sprekker der temperaturen er lavere . Denne fleksible tilpasningen bidrar til å spare energi.

Sosialt liv og forsvar

To av artene – kappklippegrevling og flekklippegrevling – er svært sosiale og lever i kolonier på typisk 5–30 individer. En slik gruppe består som regel av én dominerende hann sammen med flere hunner og deres unger . (Treklippegrevlingene er derimot mer solitære og lever stort sett alene, bortsett fra at hunnene holder til sammen med ungene sine .) Livet i flokk gir fordeler som økt beskyttelse mot fiender og bedre mulighet til å holde varmen ved å ligge tett sammen i kalde perioder.

Et særtrekk ved flokklivet er at alle klippegrevlingene i kolonien bruker en felles latrine, det vil si et bestemt toalettområde . Generasjon etter generasjon gjør fra seg på samme stedet i terrenget. Urinen er svært konsentrert og inneholder mye kalk, som over tid danner hvite, krystallinske avleiringer på steinene under latrinen . Slike hvite striper nedover fjellsiden røper ofte at en klippegrevlingkoloni holder til i nærheten . Forskere har til og med funnet eldgamle, fossile latriner – forsteinet urin og avføring – som brukes til å studere fortidens klima og vegetasjon gjennom pollenanalyse . Med andre ord fungerer klippegrevlingenes urindoftende "arkiv" som et skattekammer for vitenskapen!

Vaktposter og rovdyr: Klippegrevlinger er små og relativt trege dyr som ikke kan forsvare seg særlig godt i åpen kamp. Derfor er årvåkenhet og rask retrett deres beste forsvar. Når flokken er ute for å beite, sitter gjerne en av de voksne – ofte alfahannen – på vakt oppe på en stein og skuer utover landskapet . Oppdager vaktposten fare, som en rovfugl eller rovdyr, utstøter den et kraftig, skarpt bjeff eller skrik som alarm. På et øyeblikk piler alle de andre klippegrevlingene ned i nærmeste sprekker og gjemmer seg . Sikkerheten ligger nemlig i å holde seg i nærheten av solide gjemmesteder. En av de største truslene er ørner – for eksempel den afrikanske klippeørnen (Verreaux' ørn) er spesialist på å jakte klippegrevlinger, og særlig ungene faller ofte offer for rovfugler . Klippegrevlingenes skarpe syn og varslingssystem gjør dem imidlertid til et utfordrende bytte. Observasjoner tyder på at de kan oppdage en ørn på veldig lang avstand, selv når rovfuglen sirkler høyt oppe mot solen. Takket være den nevnte "solbrille"-hinnen på øynene kan de se rett mot himmelen uten å miste sikten.

Den syngende grevlingen

Blant klippegrevlingens mest overraskende egenskaper er sangstemmen. Man skulle kanskje ikke tro at disse kaninlignende dyrene er ivrige sangere, men forskning har vist at særlig hannene har et imponerende vokalregister. Klippegrevlingen kan synge i lange sekvenser bestående av komplekse triller og lyder – faktisk er sangen dens minst like kompleks som fuglesang . Gjennom sangen formidler hannen masse informasjon om seg selv. Hver enkelt hann har sin unike "sangsignatur", og forskere har oppdaget at alt fra alder og sosial rang til hormonnivå kan påvirke sangens struktur . Med litt trening går det faktisk an å kjenne igjen individuelle klippegrevlinger bare på sangen deres, ifølge zoologer ved Tel Aviv University .

En typisk klippegrevlings-serenade varer gjerne flere minutter, i noen tilfeller opptil 10 minutter i strekk . Og det ser ut til at disse små trubadurene liker oppmerksomhet: Studier tyder på at jo større og mer oppmerksomt publikum en syngende klippegrevling har, desto oftere og mer intenst synger den . Med andre ord, en hann kan finne på å bryte ut i sang når han har mange artsfrender rundt seg som lytter – kanskje for å imponere dem. Hvorfor klippegrevlingene synger, er fortsatt ikke helt klart. En teori er at det handler om selvtillit og sjekking, ikke ulikt fuglenes kvitring: Ved å synge høyt og lenge kan hannen signalisere hvor frisk og sterk han er, og dermed tiltrekke seg hunner eller hevde sin posisjon . Det er også observert at en annen hann iblant "svarer" med sin egen sang etter at én har sunget ferdig, noe som kan tyde på en form for kommunikasjon eller rivalisering . Uansett årsak – klippegrevlingens sang er nok et eksempel på at dyreriket stadig vekk kan overraske oss.

(Visste du forresten at klippegrevlingen slett ikke er en grevling? Navnet kommer av en misforståelse – på afrikaans kalles den dassie, som kolonitidens nederlendere oversatte feilaktig til "badger" (grevling). I virkeligheten er den som nevnt nærmere i slekt med elefanter enn med grevlinger.

Små, men kloke – hva kan vi lære?

Klippegrevlingen utmerker seg ikke i styrke eller størrelse, men overlever ved klokskap og gode instinkter. Allerede i oldtiden ble disse dyrene trukket fram som eksempler på visdom i naturen. I Ordspråkenes bok i Bibelen* heter det for eksempel: «Fjellgrevlingen er ikke noe mektig folk, enda bygger den seg bolig i berget» (Ordspråkene 30:26). Poenget i dette gamle ordtaket er klart: Selv om klippegrevlingene er svake alene, viser de visdom ved å søke tilflukt i klippene. Ja, vers 26 på slutten sier slik: «men de gjør klippene til sin bolig.» Visste du at jøder i dag ikke kan spise klippegrevlingen? I toranen 3. Mosebok 11:5, står: «Klippegrevlingen, for den tygger drøv, men har ikke klover. Den er uren for dere.»

Den viktigste lærdommen vi kan trekke av klippegrevlingens liv, er verdien av årvåkenhet og samarbeid. Dyrene utsetter seg ikke unødig for fare, men bruker sitt skarpe syn til å skanne omgivelsene og oppdage trusler tidlig. De holder seg alltid i nærheten av sikre gjemmesteder, klare til å søke dekning i en bergsprekk på et øyeblikks varsel når faren kommer. Dette minner oss om viktigheten av å være føre var – å kjenne våre omgivelser og ha en plan for å beskytte oss selv og våre nærmeste når utfordringer oppstår.

I tillegg viser klippegrevlingene hvor mye det betyr å stå sammen. Ved å leve i tett samhold kan de små dyrene oppdage farer raskere, forsvare seg bedre og til og med dele på kroppskontakt og varme når kulda setter inn. Fellesskapet gir dem styrke langt utover det hver enkelt lille kropp skulle tilsi. Slik sett blir klippegrevlingene et inspirerende eksempel på at også de minste blant oss kan klare seg gjennom gode strategier, skarpe sanser og ved å bygge «sin bolig i berget» – det vil si ved å basere seg på et solid og trygt fundament.

Kilder:

• Store norske leksikon: klippegrevlinger .
• Wikipedia (norsk): Klippegrevlingfamilien (Procaviidae) .
• Forskning.no: Møt den syngende grevlingen