Hva fossilene forteller – en gjennomgang av argumentene i materialet

Fossiler beskrives i materialet som rester eller spor etter tidligere livsformer som er bevart i bergarter, enten som skjelettdeler som ben, tenner og skall, eller som avtrykk og spor. Poenget som trekkes frem, er at mange fossiler ikke lenger består av det opprinnelige organiske materialet, men av mineraler som har trengt inn og overtatt formen. Denne definisjonen danner rammen for hele argumentasjonen: dersom evolusjon i stor skala har funnet sted, hevdes det at nettopp fossilene – livets fysiske «arkiv» – må vise det som en gradvis, dokumenterbar følge av mellomformer over lang tid.

Utgangspunktet i teksten er at ingen nålevende biolog direkte kan observere at en «større gruppe» av organismer blir til fra en annen i vår tid, og at mangelen på en ubrutt kjede av mellomformer i dagens natur var en innrømmelse også hos evolusjonsteoriens tidlige forkjempere. Dette er grunnen til at fossilmaterialet får så stor betydning: når samtidige observasjoner ikke viser store overganger, forventes sporene i fortiden å gjøre det. Materialet argumenterer videre for at uansett hvilken variant av evolusjon man legger til grunn – om man tenker seg svært gradvise endringer eller modeller med raskere sprang – må prosessene ha tatt så lang tid at de etterlater fossile overgangsformer. Hvis utvikling var faktum, sier teksten, burde lagrekkene dokumentere hvordan nye strukturer oppstår. Eksemplene som brukes for å konkretisere forventningene, er finner som blir til lemmer med tær, gjeller som blir til lunger, reptile forlemmer som gradvis utvikler seg til fuglevinger, skjell som transformeres til fjær, og kjever som blir til hornete nebb. En «fullstendig fossilhistorie» forventes å bestå av nedstamningslinjer som viser jevne, kumulative endringer gjennom lange tidsrom.

Det kontrasterende testpunktet i materialet er at dersom livsformer i stedet ble skapt, forventes det motsatte mønsteret i fossilene: hver type fremstår ferdig og særpreget, uten spor av uferdige strukturer eller organiske «halvtrinn». Slike livsformer skulle dessuten dukke «plutselig» opp i de fossilførende lagene, uten synlig forbindelse bakover til en forfedrekjede som viser gradvise overganger. Teksten siterer også klassiske erkjennelser fra 1800-tallet om at fossilene ikke den gang viste et finmasket nett av mellomformer, og den beskriver at dette ble forklart med at arkivet var «ufullstendig». Ifølge materialet er situasjonen i dag radikalt annerledes når det gjelder datamengde: etter godt over hundre år med systematisk innsamling finnes det et enormt antall registrerte fossiler i museer verden over. Poenget som trekkes, er at når arkivet er blitt så omfattende, må det vurderes om fraværet av forventede overgangsserier skyldes reell mangel og ikke bare datatørke.

Kjernen i resonnementet videre er at både store grupper og artsnivåer hevdes å komme til syne brått i lagrekken og deretter forbli bemerkelsesverdig stabile over lange perioder. Teksten løfter særlig frem starten av kambrium som et nøkkelpunkt: en kort geologisk interval hvor mange komplekse virvelløse dyregrupper med harde deler dukker opp i fossilene i et omfang som ofte beskrives som en «eksplosjon». Materialet peker på at det under de kambriske lagene finnes tykke pakker av prekambriske sedimenter der man – dersom gradvis evolusjon har skjedd – skulle forvente å finne rikelige forløpere; men at man ikke finner disse komplekse mellomformene der. Det anføres også at alternative forklaringer, som at prekambriske sedimenter er for omdannede eller at avsetningsmiljøene manglet, ikke løser hovedproblemet, fordi det finnes bevarte prekambriske sedimenter uten tilsvarende fossiler av komplekse organismer.

Teksten utvider bildet til å gjelde flere tidsrom og grupper. Den hevder at et gjennomgående mønster i fossilrekken er gjentatte «plutselige» tilsynekomster, etterfulgt av relativ morfologisk stabilitet og fravær av dokumenterte overgangsserier mellom større grupper. Eksempler som trekkes frem for å illustrere morfologisk stabilitet, er insekter og dolkhaler, hvor fossile former sies å ligne sterkt på nålevende. Det samme mønsteret hevdes for mange planter, med fossilblader som ligner dem vi kjenner i dag. Når det gjelder ikoniske utviklingsfortellinger, tar teksten for seg hesten og argumenterer for at faglitteraturen har gått bort fra en enkel, lineær «stige» fra små tidlige former til moderne hest, og at de ulike fossile «trinnene» ikke danner én sammenhengende overgangsrekke, men representerer særpregede typer uten en finmasket serie av mellomledd som binder dem sammen.

Et eget avsnitt i materialet diskuterer påstanden om fravær av «halvferdige» organer i fossilene. Resonnementet er at for flygende virveldyr som fugler, flaggermus og utdødde flygeøglene, skulle man – om utvikling har skjedd gradvis – finne tallrike mellomformer som dokumenterer oppbygging av flygeapparat. Teksten hevder at slike overgangsformer ikke finnes dokumentert i fossilmaterialet i den grad teorien skulle tilsi. Samme type argument, med fokus på konkrete morfologiske nøkkelstrukturer (bekken, lemmer, kjever, fjær, nebb), brukes for å understreke forventningen om synlige overgangstrinn og konklusjonen om at de ikke fremkommer i arkivet.

Gjennom hele gjennomgangen refererer materialet til naturvitere som har formulert kritiske observasjoner om det fossile arkivets evne til å vise kontinuerlige overgangsrekker, fra klassiske refleksjoner hos Darwin til moderne paleontologiske og evolusjonsbiologiske vurderinger. Hovedslutningen som trekkes, er at fossilene samlet sett ikke underbygger en storstilt, gradvis evolusjon mellom «grunnleggende slag» av livsformer, men heller er forenlige med at slike slag trer frem ferdig utformet og holder seg bemerkelsesverdig stabile over lange tidsrom. Materialet argumenterer derfor for at fossilrekken gir sterkere støtte til en skapelsesforståelse enn til en trinnvis evolusjonsmodell, og avslutter med at selv profilerte evolusjonister har erkjent at fossilarkivet – slik det foreligger – kan tolkes i retning av skapelse.

Hva mener du — står det en designer bak, eller er livet et resultat av evolusjon?

Spørsmålet om hva fossilene forteller, leder ofte til et grunnleggende valg: Er livet på jorden et resultat av en planlagt handling fra en designer, eller er det et produkt av gradvise prosesser gjennom evolusjon? Fossilrekken viser ferdige livsformer som dukker opp plutselig og består med små endringer over lange tidsrom, og dette gir grunnlag for ulike tolkninger. Noen ser mønsteret som tegn på en skapende intelligens, mens andre forsøker å forklare det innenfor rammene av evolusjonsteorien. De fremstår ofte fullt utviklet når de først dukker opp, og mange forblir uforandret i millioner av år før de dør ut. Hvordan dette skal forstås, er et spørsmål hver enkelt leser må reflektere over: «Står det en Designer bak?»

«Hva fossilene forteller» (er hentet fra en hjemmeside avsnitt 1–38).

Kilder:

G. L. Stebbins

Theodosius Dobzhansky

Charles Darwin

New Scientist

Porter Kier, Smithsonian Institution

A Guide to Earth History

Steven Stanley

A View of Life

Heribert Nilsson

Alfred S. Romer

Salvador Luria, Stephen Jay Gould, Sam Singer

D. B. Gower

Harold Coffin

Dr. George Poinar jr.

The Globe and Mail

Discover

Chicagos naturhistoriske museum

Encyclopædia Britannica

The New Evolutionary Timetable

Hitching

Edmund Samuel, Order: In Life

Carl Sagan, Kosmos