Fakta om jerv

«Jerven kan faktisk grave en reinsdyrkalv ned i mudderet, mens gaupen bare skraper litt jord over kalven — andre dyr kan da komme og ete restene.» — sier en nettside.

Jerven er det største mårdyret i Norge og kan minne om en liten bjørn i kroppsbygning, med kraftige kjever, store klør og en buskete hale. En voksen jerv kan bli nesten én meter lang og veie opptil rundt 18 kg for hanner og litt mindre for hunner, og den lever som et enslig rovpattedyr i store områder, særlig i fjellområder i nordlige deler av landet. Jerven spiser både åtsel og byttedyr, og er et viktig, men sterkt truet rovdyr i norsk natur.

Utover Norge finnes samme art kjent som wolverine i resten av den nordlige halvkule, og den regnes som det største landlevende medlemmet av mårfamilien. Den har en kompakt, muskuløs kropp med tykk pels og brede føtter som hjelper den å bevege seg i snø, og den er kjent for sin styrke og evne til overleve i harde, kalde miljøer. Wolverinen lever for det meste alene, har et bredt kosthold som inkluderer åtsel og små pattedyr, og kan bevege seg langt i løpet av en dag på jakt etter mat.

Sitat fra rovdata.no: «Hunnene blir kjønnsmodne når de er 15 måneder gamle. Det er imidlertid sjelden at de får unger før de er blitt tre år. Hannene blir kjønnsmodne når de er 14 måneder gamle. De oppnår imidlertid sjelden å pare seg før de er tre eller fire år gamle» og om store leveområder samme kilde sitert fra: «Jerven har svært store leveområder. Størrelsen på områdene avhenger av områdenes kvalitet, men også av individets kjønn og sosiale status. Hunner med unger bruker de minste leveområdene, som er fra 40 til 140 kvadratkilometer store. Hunner uten unger, og hanner, lever på områder som kan variere fra 200 til 1500 kvadratkilometer. Ungdyr og gamle dyr uten eget territorium kan streife over områder på flere tusen kvadratkilometer. Om vinteren er jerven oftere i lavereliggende områder enn ellers i året, trolig på grunn av større tilgang på byttedyr og åtsler.»

Jervunger blir født sent på vinteren eller tidlig på våren i godt skjulte hi, ofte gravd i snø, steinur eller under røtter. Ungene er blinde ved fødselen og helt avhengige av moren, som passer og forsvarer dem intenst. De første ukene holder hun seg nær hiet og lever av lagret mat eller åtsel hun finner i området. Etter hvert som ungene vokser, blir de flyttet mellom flere hi for å redusere risikoen for rovdyr og forstyrrelser.

Når ungene blir større, begynner de å følge moren og lære å finne mat og orientere seg i det harde fjell- og skogsterrenget. Livet som jerv er krevende, med lange vandringer, kamp om ressurser og et enslig levesett. Etter omtrent ett år forlater ungene moren og etablerer sine egne leveområder. Jerven lever alene mesteparten av livet og er tilpasset et hardt klima, der styrke, utholdenhet og evne til å utnytte både byttedyr og åtsel er avgjørende for å overleve.

Jerven er svært sky og vanskelig å observere i naturen, fordi den for det meste er nattaktiv og beveger seg over store avstander. Ett enkelt individ kan ha et leveområde på flere hundre kvadratkilometer, noe som gjør arten sårbar for inngrep i naturen og fragmentering av leveområder.

Reproduksjonen hos jerv er spesiell ved at den har utsatt fosterutvikling. Paring skjer om sommeren, men utviklingen av fosteret starter først sent på vinteren, slik at ungene blir født på en tid da mattilgangen er bedre. Hunnen føder som regel én til tre unger i snøhuler eller steinur.

I Norge er jerven en fredet og sterkt forvaltet art, med et begrenset bestandsmål. Arten spiller en viktig rolle i økosystemet ved å rydde opp åtsel og påvirke balansen mellom andre dyrearter, men den er også omstridt på grunn av konflikter med beitenæringen.