Der leken bodde – barndommens rike på Hævven

Langt inne i hjertet av Nordkisa, der asfaltgater møter åkerland og småhus, ligger en høyde som for de fleste i dag kanskje bare fremstår som en uanselig haug. Men for dem som vokste opp i området for 30–40 år siden, var denne haugen mer enn bare en jordhaug. Den var en verden i seg selv. Et lite rike bygget på fantasi, samhold og frihet. Den het Hævven. Og for noen fikk den også navnet "Ignomont", latin for "ukjent fjell".

Et navnløst fjell med mange navn

I dag kaller noen den Ignomont. Andre holder fast ved det mer folkelige Hævven – kanskje oppkalt etter uttrykket "hevven" som på dialekt kunne bety en forhøyning, et sted opphøyd fra omgivelsene. Det var nettopp det denne haugen var, ikke bare fysisk, men også i sin betydning: et sted over hverdagen. Et sted der barn fikk være barn, uten voksenstyring, uten regler – annet enn dem de selv fant opp.

En barndomsarena for fri lek

For omtrent 35 år siden (pr 2025) var Hævven et knutepunkt for barn i nærområdet. Her møttes de etter skolen, i helgene, og på lange sommerdager. Vinteren gjorde haugen om til en naturlig akebakke. Barna konkurrerte om å komme lengst ned bakken, bygge hopp, og sette utfor med hjemmelagde miniski. Om våren og sommeren ble sandtaket til bilbaner og byer, der lekebilene fikk sine egne historier, med kraner, garasjer og veier.

Kongen på haugen ble spilt til svetten rant. Barna kjempet vennskapelige kamper om å stå øverst – og fikk kjenne på både seier og tap. I skogen rundt haugen var det rom for det mer hemmelige – små gjemsel-leker, kanskje et og annet barnlig kyss, langt borte fra voksnes øyne.

Et fellesskap uten mobiltelefoner

Det som gjorde Hævven spesiell, var fraværet av voksenstyring. Det var ikke satt opp benker eller vipper av kommunen. Ingen skilt. Ingen faste regler. Barna organiserte seg selv, og det oppsto en uformell orden der. De eldste tok litt ansvar for de minste, og alle visste hvordan man lekte. Dette fellesskapet skapte trygghet, mestring og sosiale bånd.

En som husker denne tiden godt, sier det slik: "Hævven fungerte som en slags felles barnevakt. Vi var der i flere hundre timer – aking, kongen på haugen, småskader og latter. Vi trengte ikke voksne for å ha det bra."

Fra liv og latter til stillhet og skjerm

I dag er det få tegn til at det en gang boblet av liv der. Naturen har tatt tilbake noen av stiene, og lyden av barnelatter er byttet ut med stillheten som bare brytes av vind og fuglesang. En kommenterte nylig at det ikke finnes iPad-er og telefoner på haugen – og derfor holder barn seg heller inne.

Det sier noe om hvordan tiden har forandret barndommen. Før var leken fysisk, sosial og utendørs. I dag skjer den ofte digitalt og isolert. Men minnene om Hævven lever i dem som var barn da. De kan fortsatt kjenne lukten av våt jord, huske følelsen av å være fri, og høre stemmene fra venner som kalte dem opp på toppen av haugen.

Et vitnesbyrd om hva vi har mistet – og hva vi kan hente tilbake

Hævven er ikke bare en del av lokalhistorien – den er også et speil på en tid da lek hadde en annen betydning. Et tidløst vitnesbyrd om hvor viktig det er med uformelle lekeplasser, der barn får rom til å være seg selv. Der fantasien får blomstre, og samholdet formes naturlig.

Kanskje tiden er inne for å gjenoppdage slike steder. Ikke ved å bygge dem om, men ved å la barna finne dem på nytt – med skitne klær, skrubbsår og brede smil.